Refleksjoner for retreat og dagligliv

Du har sikkert hørt det før, og jeg skriver først og fremst for å klarne egne tanker. Men ved å dele dette, håper jeg det blir til nytte for både deg og andre. Du finner sikkert mange gjentakelser her, men som det sies: “repetisjoner er for ditt ubevisste sinn ...”

Når du leser dharma,
Er det lurt å se at det er ment for deg personlig,
Og ikke til å granske andre.
Hvis det du leser her er meningsfylt – Vær snill å sett det ut i praksis.
Hvis ikke, så beklager jeg, du kan bare la det bare ligge.

Del 1 – View – “Utsikt til innsikt”

Du er ikke bundet av sanseinntrykk –
Kun hvis du holder fast i dem.

Tilopa

Dette er en av de dypeste sitater om sinnets natur, og peker på roten og årsaken til alle våre frustrasjoner og lidelser: det å gripe tak i, og holde fast ved egne tanker og følelser. Å holde fast i sanseintrykk, peker på at vi fortsetter å tenke på indre og ytre opplevelser vi har hatt – igjen og igjen i endeløse sirkler. Selv lenge etter at det er ute av syne.

Hva er problemet?

Når vi er besatt av eller sint på noe eller noen, sitter vi ikke da bare fast i våre egne oppfatninger? Er vi ikke da egentlig bare sinte på eller fascinert av våre egne tanker? Finnes det da noen gode grunner til holde på: til å bære nag, også videre også videre?

Vi er kanskje hjemme alene, på meditasjons puta, eller i retrett. Det er ingen der som forstyrrer oss, bortsett fra egne tanker. Men allikevel fortsetter vi å skylde på andre. Dette er tegn på et begrenset View – en manglende forståelse av sinnets natur. Man kunne kanskje si: “dårlig utsikt til egen innsikt”, for å leke litt med ord.

Så, hvem er dermed verdens mest irriterende person?

Har hendt betyr at det allerede er fortid, selv om det skjedde for bare noen sekunder siden. Så det vi opplever akkurat nå, i kjølvannet av alle sanseinntrykk, er bare gløden, eller ekkoet i egne tanker og følelser. Det som skjedde er allerede borte, ute av syne, men ikke alltid borte fra sinnet. Vi drar det ut, tenker på det igjen og igjen, og driver oss selv til vanvidd til tider.

Jeg har hatt mange bekymringer i mitt liv,
Men de fleste av dem skjedde aldri.

Mark Twain

Framtid betyr ”at det ikke har skjedd ennå" og er enda mere flyktig. Men allikevel spinner våre sinn videre, og skaper en masse unødvendig håp og frykt. Ofte hengir vi oss også til “forebyggende mentale, verbale angrep” eller “mentalt selvforsvar”, som kun er forskjellige grader av “god dag mann – økseskaft”.

Hvorfor så fastlåst?

Det er nok en svært gammel vane, det virker så naturlig å tenke i disse forvirrede banene, selv om det klart virker mot sin hensikt. Vi holder fast ved fortiden, fantaserer om fremtiden, og blander oss borti ting i nåtiden. Og selv om det bare gir oss problemer – så holder vi fast i tankene som superlim.

La være eller gi slipp, er alt vi trenger å gjøre, men det er ikke lett. Det er mer sannsynlig at vi enten undertrykker eller utagerer våre følelser, selv om begge deler virker mot sin hensikt.

Når vi møter en situasjon vi ikke liker, er det å bli sint eller irritert virkelig nyttig? Gjør det ikke bare vondt verre? Og når du prøver å glemme noe ubehagelig, betyr ikke det bare at det kommer enda sterkere fram i tankene?

Hvis du prøver å glemme noe,
Er det mye mer sannsynlig at du faktisk tenker på det.

men:

Husk dette:
Det som skjedde i går, er ikke mere virkelige enn drømmen du hadde i natt.

Det er mange slike sitater, som viser til vår vane med å sitte fast i egne tanker, og gjøre saker og ting til en “big deal”, når problemet egentlig kun er vårt eget tankesett. Vi blåser oftest ting opp: helt ut av proposjoner.

Det vi griper fast i er kun minner: lyder, ord og bilder, avtrykk fra fortiden. Men i dag er ikke disse tankene virkeligere enn drømmer. Så hvordan kan da egne tanker og følelser gjøre oss så triste, så sinte og gale? Hvorfor lar vi noe så ubetydelig som tanker bli til noe stort, tungt og mørkt?

Er ikke mine tanker bare flyktige som drømmer?
Av hva slags stoff er de – har de noen egentlig substans?
"Big deal ... ?”, "Shit happens", "hva så?",
“Hvorfor snakke om snøen som falt i fjor?”
Kanskje heller stille slike spørsmål til meg selv?
Må jeg virkelig gjøre meg selv og andre triste?

Ofte tror folk at man kun har to alternativer når del gjelder følelser: enten tror man at man må handle og utagere, ellers må man undertrykke dem. Men både utagering og undetrykking virker mot sin hensikt.

I stedet kan vi trene sinnet:
La ting være, la de komme, la dem også gå …
Når man så blir vant til dette,
Oppstår ingen trang til utagering,
Ei heller tanken undertrykke.

Det kreves mye trening og refleksjon for å bli vant til dette, og enda litt mer for å mestre det i hverdagen.

Vaner i tid

Det at vi holder fast i tanker skjer fordi det er en gammel inngrodd vane. Det meste av tiden tenker vi: “Dette liker jeg, så det vil jeg ha!”, eller “dette liker jeg ikke, så få det bort!”. Deretter gjør vi alt for å få tak i det, når det er noe eller noen vi liker. Eller vi kjemper imot, og rømmer unna det vi ikke liker. Til tross for at det meste av det kun er egne tanker.

Vi er så vant til denne prosessen, og alt føles så virkelig, men vi har egentlig ikke stilt spørsmål ved det – alt blir bare tatt for gitt. Vi trekker oftest forhastede slutninger, antar ureflektert at vår fantasiverden er virkelig og solid, og at “jeg har alltid rett”.

Selv om vi forstår dette intellektuelt ser det ikke alltid ut til å hjelpe. Våre følelser og vaner er så sterke at fornuften oftest blir satt på sidelinja. Det hele skjer så hurtig at vi oftest ikke ser at vi faktisk har et valg. I stedet skylder vi på andre og på verden, uten å se at årsaken egentlig ligger i vårt eget fastlåste tankesett.

Men dette er egentlig en god nyhet: Hvis årsaken til våre frustrasjoner, forventninger, skuffelser, håp og frykt faktisk ligger i eget sinn, hvorfor da ikke gjøre noe med det?

Å dekke jorden helt med lær –
Hvor kan man finne slike mengder skinn?
Men kun med såler under sko,
Blir hele jorden derved dekket!
–
På samme sett, med ytre ting,
De kan jeg ikke alltid styre.
Men ved å temme eget sinn,
Har jeg ikke dermed mestret verden?

Shantideva

Hvorfor holde fast i sinne, skuffelser og alt det andre når dette bare gjør vondt verre? Hvorfor klage og syte, når man har mottatt den høyeste dharma? Hvor ikke heller reflektere og meditere og derved utvikle et åpnere sinn? Hvorfor kritisere andre når problemet faktisk ligger i eget sinn?

Blir du sint på treneren når hun påpeker feil? Blir du sint på legen når hun gir deg diagnosen? Blir du sint på pleierne når de setter sprøyten? Ville du være opptatt av sykehusets styre og bygg hvis du kom med blødende sår?

Dette er tegn på manglende forståelse,
Dette er tegn på et utrent sinn ...
Det er alltid rom til forbedring.

Alt vi trenger er mere kunnskap, refleksjon og trening – samsara ligger i eget sinn og går ikke over av seg selv.

Det er ikke vanskelig å forstå at fortid og fremtid er illusorisk og uvirkelig. Vi vet at uansett hva som skjedde i fortiden nå er borte vekk og ikke mer. Det vi sitter igjen med er kun minnet og resultat av det som en gang var. Men disse minner, resultater og virkninger av fortiden finnes bare her og nå og er ikke lenger fortid.

Og framtid er jo enda mere flyktig – er det ikke åpenbart at framtid egentlig er fantasier? Framtid er det som kanskje kan komme til å hende. Det kalles framtid fordi det ikke har blitt “virkelig” ennå. Det betyr ikke at man ikke skal planlegge for framtiden, men helle gjøre det med dharma i forsetet.

Du kan hverken se og røre ting i fortid eller fremtid, da de kun i tanken finnes.
Det som kalles nuet derimot, er til stede i vår sansesfære.
Det er vanskelig å se det illusoriske i dette, det hele føles virkelig og ekte.
Men i neste øyeblikk, er nuet og vår sanseverden, blitt til fortid – som er kun en flyktig tanke.
–
Hvor virkelig er da nuet egentlig, når det ikke kan bli fanget?
Vi var enig om at både fortid og vår fremtid kun er illusjoner, og finnes kun i egne tanker.
Men hvor virkelig er nå nuet da, og hvor lenge varer det?
Et sekund? En enda mindre nano-del? Finner vi til slutt en minste tidskonstant?
–
Det vi kaller øyeblikket kan jo deles uten ende. Alt vi har igjen til slutt, er bare det som kalles fortid eller fremtid, og begge er jo uten eksistens.
I tillegg forekommer begge disse kun i våre tanker – bare nå i øyeblikket.
Så hvilken forskjell er det da på fortid, nåtid, eller fremtid, som alle kun er tanker?
Det som skiller er jo bare grammatikken – er det ikke?
–
De er bare tanker, fri for egentlig substans og flyktige som drømmer.
Men når vi holder fast i dem, så føles de så virkelige.
Vår tro på illusjoner, er ikke dette kun forvirring?
Men la nå ikke dette ligge, som en teori der ei kan gagne.
Det må brukes til å granske sinnet, for at dypest visdom demrer.

For eksempel, tenk deg en date som “gikk i vasken”: Du møter en du liker, og lurer på om denne også liker deg. Litt flørting kanskje, og et møte på kafé for å bli kjent. Man utveksler telefonnumre, fulgt opp av teksting og prat på telefonen. Deretter en romantisk middag, kino, eller kanskje rett til sengs.

La oss si at du virkelig liker denne personen, og kanskje har falt hodestups forelsket. Men etter et par ukers dating, med noen frokoster sammen, blir du plutselig dumpet. Du føler deg sveket, kanskje føler du deg brukt, eller hvordan du enn velger å se det. Med andre ord, verden har kollapset, og alt man sitter igjen med er knuste drømmer ...

For en som trener på dharma-veien, blir selv slike sterke opplevelser sett på som gyllen mulighet for praksis for egen del. Hvis man ikke har denne innstillingen derimot, så er jo selvfølgelig dette “ren python” …

Holde fast i drømmer, og tro på illusjoner –
Er ikke dette kun et fåfengt selvbedrag?

Men det hjelper å reflektere over det:

“Hva er egentlig problemet mitt her? For to uker siden visste jeg ikke engang at denne personen eksisterte. Så nå er jeg egentlig kun ‘flyttet tilbake til start’. Vi hadde en fantastisk tid sammen, kanskje den beste i mitt liv, men nå er det slutt.”

“Ja, hva er egentlig problemet her? Personen er jo borte, det er ingen her, hvorfor er jeg så urolig? Jeg sitter jo igjen med mange gode minner! Hvorfor er jeg sint og trist? Jeg vet jo at dette kun er tegn på forgjengelighet og tomhet, men kanskje har jeg glemt å trene sinnet i det.”

Problemet her er at vi har utviklet en mental avhengighet til våre opplevelser – vi savner det vi hadde, og ønsker mer.

Det som hjelper her, er å innse hvor mye av vår opplevelses-verden som blir tatt for gitt, uten å stille spørsmålstegn ved egne fordommer og fastlåste meninger. Det å stille spørsmålstegn ved alt vi tenker, sier eller gjør, er umåtelig viktig for innsiktsmeditasjon.

Hvis dette er fornuftig tenkning,
Ikke snakk om det til andre,
Men anvend det på minnet om no’n eks’er,
Og sett på denne måten nag og gammelt grums fullstendig fri!

Dette er kun et eksempel, og du kan bruke samme måten å reflektere på, over det som gjør deg trist, irritert, sint, stresset, skuffet, også videre. Bruk selvrefleksjon for å løsne grepet til det du sitter fast i eller er fiksert på. Men hvis du ikke får det til, praktiser i stedet først mere shamatha, mantra, aspirasjon, og visualiserings praksiser.

Ved skarpt å iaktta sinnets iboende bevissthet,
Selv om hele universet skulle bli fullstendig ødelagt,
Oppstår verken frykt eller panikk,
Og heller ingen tilknytning til sansegleder.

Fra Samanthabhadras aspirasjons-bønn

Drømmer og illusjon

Vi er som magikeren som maner frem et drømmebilde av en utrolig vakker kvinne for deretter å bli fullstendig forelsket. Og lider derfor i årevis fordi han ikke kan møte henne.

På samme måten, brukes ofte eksempler med drøm, ekko og illusjon som illustrasjoner på hvordan vi blir fanget av våre egne tanker. Du kan for eksempel våkne opp fra en dårlig drøm, om at din partner har vært sammen med en annen. Du føler deg helt elendig, er sjalu og urolig resten av dagen. Du vet godt at det hele kun var en drøm, men allikevel er det vanskelig å slippe taket. En slik drøm kan til og med føles enda mere virkelig enn “virkelige” opplevelser.

Når dette sees i lys av utsagnet: “Det som skjedde i går, er ikke mer virkelig drømmen du hadde i natt“, så gir det også mere mening. For både drømmer og tidligere erfaringer er jo ikke annet enn minner og tanker, og de oppstår jo kun i eget sinn. Selv det vi kaller fortid er bare minner som oppstår nå – i det vi kaller nuet.

Det er også ganske nyttig å betrakte sinnet for å se hvor lett vi blir fascinert og til og med ganske avhengige av TV-serier, romaner og lignende.

Historiene er kun fiksjon,
Og skuespillerene har roller,
Vi ser handlingen på flate skjermer.
Lyd og bilde – digitalt,
En strøm av enere og nuller.
Helt fantastisk – magisk illusjon.

Allikevel, til tross for at vi vet alt dette, blir vi sint på skurkene, heier på helten, og gråter med ofrene. Det er flott, det er magisk, og vi kan bruke alt dette som eksempler på illusjon. Spesielt hvis du har gått glipp av en episode av den TV-serien du er hekta på i øyeblikket – se hvordan du reagerer da … Det hele er jo fiksjon og illusjon uansett, så hvorfor ikke bare la det være åpent? “Hva gjør det egentlig at jeg går glipp av en episode?”

En klassisk koreansk film endte med denne kommentaren fra fortelleren: ”Dette er ikke slutten – hvem vet hva som skjedde etterpå?”.

Finnes det egentlig “happy endings”?

Det er også alt for lett å kaste bort masse tid foran skjermen. Tid som kunne være bedre anvendt til studier og praksis. Å følge en TV-serie nå og da er greit, men det er ingen ende på nye serier. Hva du velger å bruke tid på, er selvfølgelig opp til deg.

Dette er også gode eksempler på hvordan vi lurer oss selv når vi sitter fast i egne tanker og fantasier: “Når jeg er fascinert av noe eller noen – er jeg da egentlig fascinert av denne tingen eller personen eller er jeg bare fascinert av mine egne tanker rundt dette? Når jeg er sint på noe eller noen – er jeg ikke egentlig bare sint på mine egne tanker?” I det minste skulle dette være lett å se og forstå når vi er alene og tenker på det – det er jo ingen andre tilstede, så hvem kan jeg bebreide, bortsett fra egne tanker?

Denne måten å stille spørsmål til oss selv på igjen og igjen er helt nødvendig. Det hjelper oss til å se og erfare hvordan vi gjør våre tanker store og solide, som igjen får oss til lage utallige unødvendige problemer og konflikter. Men still disse spørsmålene kun til deg selv! Vær ikke bitende og uhøflig ved å stille dem til andre! Det ville kun være tegn på arroganse og kan ansees som “baklengs-dharma”. Det er ytterst viktig å forstå denne forskjellen. “Dharma er kun til eget bruk!”

For å føle læren dypt må Dharma slå rot i “Alaya”: ditt ubevisste sinn. Bare da kan Dharma vokse innenfra og ut og være sann næring for hvordan du lever. Jeg tror dette krever mye repetisjon. Det er derfor du trenger å høre læren 100.000 ganger eller mer, selv en million, en milliard ganger. Da vil undervisningens verdi komme deg til nytte. Det er det samme som intellektuelt forstå “the View” og deretter meditere på det. Det tar mange, mange, mange år før det blir en del av deg. Først reflekter og deretter hvil “in the View”. Det samme gjelder for “de fire tanker som endrer sinnet”.

Tsoknyi Rinpoche

Helt fornøyd?

Jeg vil ikke ha det jeg trenger,
Jeg vil ha det jeg vil ha!

Ikke å få det man vil ha, den vanligste årsaker til skuffelser og sinne. Men hva er egentlige problemet her? At jeg ikke fikk det jeg ville ha? Eller at jeg ville ha det i første omgang?

Problemet ligger i at vi higer etter ting i første omgang, og at vi tror så sterkt at hvis vi får det vi ønsker oss, da blir vi lykkelige. Vi kjenner alle til dette uendelige “suget” etter å få alt mulig.

I virkeligheten lever vi i denne vrangforestillingen om lykke basert på ytre ting – for vil vi noen gang bli helt tilfreds, bare ved å få enda mer? Er det dette som kalles “havesyke”?

I can’t get no, satisfaction …
’Cause I try and I try and I try and I try …

Vår avhengighet av sanse-nytelser som å slukke tørsten med sjøvann. Det er som å slikke honning av et barberblad. Det er som å pisse i buksa for å holde varmen en kald vinterdag. Det gir kun kortvarig velvære ...

Roten til problemet er ikke at vi ikke får det vi ønsker oss – det er mye dypere. Det er at vi innerst inne tror at folk, ting, og sanse-gleder bringer varig lykke. Men snarere er det tvert imot: Det er troen på et solid “jeg”, som igjen tror at det trenger alt dette, som er den egentlige årsaken til alle våre problemer, frustrasjoner og lidelser. Uten unntak.

Å praktisere buddhisme uten å forstå årsaken til lidelse,
Er som å skyte piler i blinde.
Du vil mest sannsynlig bomme på blinken,
Eller til og med skyte deg selv i foten.

Og:

Alle Buddhaers lære sammenfaller i ett enkelt punkt
Den første instruksjonen er at all dharma, alle læresetninger hinayana og mahayana, har ett felles mål: å redusere eller eliminere klamringen til et “selv”.
Uansett hvilken dharmametode vi øver i, uansett hvilken sinnstrening vi mediterer på: hensikten er å minske tilknytning eller klamring.
Hvis vår klamring ikke avtar så fungerer ikke vår praksis som den skal.
Hvis vi derimot oppdager at den gjentagende tanken om oss selv som viktigst, er avtagende, så er det tegn på at treningen fungerer.

Thrangu Rinpoche

Vi sementer et jeg, hva vi liker og misliker, hva vi vil ha og ikke vil ha, så løper vi etter det eller sloss mot det. Deretter gjentar vi denne prosessen i endeløse sirkler. Dette er den grunnleggende årsaken til lidelse – det er dette som kalles samsara.

Det finnes ikke noe annet samsara der ute. Samsara er innvendig – det er vår egen tilknytning til tanker, følelser, og fastlåste meninger – vårt eget mentale kaos i endeløse sirkler.

Vrangforestillinger

Vi tenker: “hvis jeg får denne tingen eller denne personen som jeg liker, så blir jeg fornøyd”. Men det som gir oss trøbbel, er faktisk nettop at vi tenker sånn. Eksempelvis: “Jeg liker det, så jeg vil ha det" eller “Jeg liker det ikke, så jeg vil bli kvitt det". Men å få det vi ønsker oss, og det å bli kvitt det vi ikke vil ha, bringer oss bare en svært midlertidig lettelse.

Vi er som et lite barn sitter i mors fang.
Men har glemt at mor er der rett bakenfor,
Barnet får panikk og begynner en endeløs søken etter erstatninger.
Hvis barnet bare hadde snudd seg og sett tilbake
Ville det se at moren var der hele tiden –
Og ville falle til ro helt av seg selv.

På samme måte, når vi ikke gjenkjenner vår medfødte natur – buddha-naturen – føler vi oss fortapt, og hele livet brukes til en uendelig søken etter lykke i form av sansegleder. Hvis vi bare kunne ”snu oss” og se vårt eget klare sinn, fri fra alle slør, så vil en se at ekte varig lykke egentlig ligger der. Vi kan kalle det tilfredshet og naturlig glede – en varig lykke fra innsiden.

Det er viktig å vite at
av de syv edle rikdommer, den fremste,
kilden til dem alle, er tilfredshet.

Fra Zurchungpas testamente

Hvis du fikk valget mellom å få alt du ønsker deg, eller å bli varig lykkelig og tilfreds og helt fri fra slikt begjær – hva ville du velge? Ville du velge dyr, vanskelig å oppnå, midlertidig lykke, eller ville du gå for gratis, uanstrengt og varig lykke? Tenk på alle pengene man kunne spare – til og med føle seg rikere enn en millionær, selv uten en krone i lomma. Men det er ikke lett å innse dette og slippe taket. Våre vaner er for sterke, så vi trenger masse hjelp ...

Første trinn er å innse hvordan vi er redusert til slaver av egoets innfall og krav. Vi er ikke fri, vi er fanget av egoet som er faktisk en fullstendig unyttig mental funksjon. Det finnes positive sider av egoet, som brukes på veien, men også disse må også frigjøres i siste instans. Det sies at egoet er en illusjon, men akkurat nå, er det ganske reelt. Vi undres til og med: “er det mulig å fungere uten?”

Men det er ikke behov for en spesiell Buddha-avdeling på sykehuset. Å bli opplyst og dermed helt fri fra ego, reduserer oss ikke til grønnsaker. Buddhaer og opplyste mestere, som er fri fra ego-tilknytning, fungerer utmerket i verden – mye bedre enn oss. Det er ikke vårt ego som opplever verden rundt oss. Det vi i buddhismen mener med ego er et helt unyttig filter som forvrenger opplevelsen av oss selv og verden rundt oss. Ikke bare det: det er faktisk kun til besvær – vår største plageånd eller “nissen på lasset”.

All bekymring i denne verden,
All den frykt og lidelse som er.
Hvis alt dette oppstår fra ego-klamring,
Hva vil da denne store plageånd gjøre med meg?

Shantideva

Når vi undersøker og ser i hvor stor grad vi er fanget av alt dette, begynner vi å lengte etter frihet. Og lengsel etter frihet er første skritt på veien til oppvåkning.

Men hvis du ikke erkjenner at du er fanget og heller ikke lengter etter å bli fri, hvorfor i all verden tar du da ta tilflukt, løfter, og sitter timevis i meditasjon? Du ville antakelig få det bedre med med medlemskap i en golf- eller vinklubb. For uten denne erkjennelsen og lengselen etter frigjøring vil vi sannsynligvis bli buddhister kun i navnet, og mest trolig også ha helt feil innstilling.

For eksempel, vi ønsker alle å være spesielle. Vi ønsker alle å føle at vi er spesielle. Alle liker følelsen av å være spesiell, og føle seg spesiell.
Så bare observer dette, observer kun dette, og se hvor mange problemer det fører til i livet ditt – ut fra denne tendensen alene.
Så uten dette elementet, kan du spare deg selv for så mange problemer!

Dzigar Kongtrul Rinpoche

Og hvis du er en buddhist, og undrer hvorfor du ikke er inspisert, og ikke tilbringer timevis med studier, refleksjon og meditasjon, eller uker og måneder med retreater. Så det er sannsynligvis på grunn av manglende lengsel etter frihet. Og hvorfor mangler denne lengselen? Spør deg selv: “Ser jeg ikke at jeg er fanget?” Eller sjekk etter om du tenker “Kanskje jeg skal vente til i morgen, eller kanskje bedre neste år?”

Vi vet aldri hva som kommer først – døden eller morgendagen ...
–
Det er bedre å frykte døden nå,
Og være uredd i dødsøyeblikket,
Enn det motsatte ...

Ikke at vi trenger å gå rundt å være redd for døden, men hvorfor ikke ta den på alvor med dypere refleksjon? I det minste vil den da ikke komme som et sjokk. En gammel nabo av meg, spurte meg en gang: “Dere buddhister tror på gjenfødelse gjør dere ikke? Jeg er over 90 nå, så jeg er ganske nysgjerrig på hva som kommer til å skje videre.“ Han så fram til døden som en ny reise han skulle ut på – uten den frykt eller fornektelse som folk flest har.

Av alle buddhistiske metoder
Er refleksjon over forgjengelighet
Den viktigste.
–
For å forstå begrepet “tomhet“,
Prøv å forstå forgjengelighet.
–
Utgangspunktet – det første steget gjennom døren til Dharma praksis – er forståelsen av at livet er forgjengelig, at tiden løper ut.
Ikke å ta forgjengelighet til hjertet, hindrer vår Dharma praksis fra å bli vellykket.
Selv om vi kanskje tror at vi ikke har tid for Dharma praksis – er det noen som har tid til å dø?

Tulku Urgyen Rinpoche

Oppsummering

Se etter om ikke alle dine frustrasjoner og lidelser både er selvlagde og unødvendige. Når du innser det vil du til slutt bli lei av å forårsake så mange frustrasjoner for deg selv, som kun kommer av at du holder fast i egne meninger og fordommer.

Den gode nyheten er at vi kun har oss selv å klandre, for da kan vi faktisk gjøre noe med det ...

Tigre, løver, elefanter og bjørner,
Slanger og alle hatefulle fiender,
De som vokter de innsatte i helvete,
Spøkelser, demoner og all onde ånder,
–
Ved kun å binde sinnet alene,
Blir alle disse også bundet.
Ved kun å temme sinnet alene,
Blir alle disse også temmet.
–
For all angst og frykt,
Og smerter i grenseløs mengde:
Kilden til disse ligger kun i sinnet selv,
Sa “Han som forklarte sannheten”.

Shantideva